«Erfan, som i Vesten vert sett lik sufismen, dreg seg i si sanne meining om røynda i religionen, og nykelordet aref (sufi) viser til ein person som fullt ut kjenner til røynda i religionen. Erfan står for sannkjenning og medvit. Sannkjenning og medvit tyder her å skilja Gud ved indre syn og å verte vis med hjarta, heller enn ved å tenkje og slutte seg til noko»¹

Ein salek er ein som vil finne sanninga i vera si. Som dei heilage profetane har lært oss, kan ein ikkje kjenne denne absolutte kunnskapen ved å granske bøker. Ja, profetane sjølve kom til å finne sanninga gjennom indre openberringar som so vart nedsette i ord som skrifter og heilage bøker.²

Kvart menneske treng og lyt finne sanninga for seg sjølv, med di prosessen er individuell. På same måten som me ikkje lit på andre å eta og puste for oss, kan me heller ikkje lite på andre å gje oss ei sann og fullkomi forståing av religionen vår. I staden er det me som einskildmenneske som lyt røyne røynda i vera vår for oss sjølve.³

Dei grunnleggjande men viktige prinsippa i sufismen som ein treng for å nå det endelege målet om sjølvkjenning, slik dei er oppdregne i boka «The fragrance Sufism»4, er desse:

• Zekr; som tyder å hugse Gud allstøtt: «Hugsar de Meg, skal Eg hugse dykk.» Den heilage Koranen

• Fikr; som tyder å tenkje og meditere; halde fast på sanninga i meditasjonen for å nå til-inkjes-gjerings-stoda.

• Sahar; som tyder å vakne; oppvakning av sjel og kropp gjennom læra til piren eller meisteren.

• Jui’I; som tyder å lengte og svelte; vera inderleg fus etter å ta imot sanninga, og halde hjarta og hug budde på at løyndomane i hjarta og openberringane skal nækjast.

• Sumat; som tyder å vyrde togna; halde opp å tenkje og tala om verdelause ting, reinse hjarta frå tråer.

• Suam; som tyder å faste; faste kroppen, hugen og hjarta.

• Khalvat; som tyder å vyrde einvera; beda i einvere både utvendes og innvendes.

• Khidmat; som tyder å tene og vera i teneste; løyse seg opp i veresanninga, Gud.